”Kanskje for alltid” er ei novelle av Ingvild H. Risnøi. Novella er fra samlinga ”La stå” som ble gitt ut i fjor (2008). Temaene i novella er vennskap, kjærlighet og det med å vokse opp. Den har typiske novelletrekk som få personer, få steder og overraskende slutt.
”Kanskje for alltid” handler om Maria som bor på en gård sammen med mora sin og hjerneskade nabogutt, Jon. Jon bor i en egen leilighet, mens Maria og mora bor rett overfor denne leiligheten (hun trenger bare å gå gjennom hekken så er hun der). Maria er veldig glad i Jon og tilbringer mye tid sammen med han. Hun tar vare på han og leker gjemsel med han. En dag når Maria er tolv år sier moren med middagsbordet at de på skolen mente at Maria kanskje skulle begynne å være med andre og ikke bare med Jon.Dette kan være fordi Jon er hjerneskadet og at hun kanskje da også må bli kjent med noen normalt fungerend barn. Maria blir sint og smeller dør, etterpå går hun over til Jon. Når hun er atten år flytter hun ut for å studere til lærer i byen. Dette liker Jon dårlig. Fire år sener kommer hun tilbake til gården nesten ferdig utdannet lærer. I løpet av de årene har hun fått brev av moren om at katten er død og at Jon begynner å oppføre seg merkelig. Tilbake på gården drar Maria og Jon tilbake til Berghylla for å overnatte. Der gjennom opplevde de igjen det de hadde opplevde i barndommen da de var fjorten år.Som fjorten åringer overnattet de også på berghylla, det kan virke som det var romantikk inni bilde den gang.
”Kanskje for alltid” er ei tredjepersonsfortelling. Det står én utenfor handling som har innsyn i Marias liv og får ta del i det som skjer. Noen ganger kommer det enkelt replikker fra Maria, moren og Jon, men for det meste er det fortelleren som legger fram hva som skjer.
Novella begynner med at Maria og Jon ligger på kne ved en bekk for å fange rumpetroll i et syltetøyglass. Det blir fortalt at de begge var seks år og at Maria viser Jon hvordan han skal fange dem. Fra starten når jeg ser tittelen og får vite om disse to barna, begynner jeg og tenke på vennskap, om at det kanskje skal vare evig, eller om det kommer ane på noe som skjer. Det kan jo også være at vennskapet blir mer en et vennskap…(?)
Novella er kronologisk fortalt, fra start til slutt. Nesten hvert avsnitt starter med å presentere hvilken alder de er i. Det starter med når de er 6 år og slutter med når de er 22 år gammel. Leseren får være med Maria og Jon gjennom barndommen deres, med opp og nedturer, fram til de når voksenlivet.
Et av de dramatiske høydepunktene i novella er når Maria reiser inn til byen. Leseren blir spent på hva som vil skje videre, vil Maria komme tilbake og vil Jon klare seg uten Maria. Når Maria får brev fra mora stiger spenningen enda mer
” hadde det ikke vært for at jeg kjente han, ville jeg nok blitt skremt. Hun la begge hendene rundt koppen, hadde det ikke vært for at jeg kjente han, hun så ut av vinduet, han står midt ute på tunet og ser mot huset vårt hele dagen”Man forstår at Maria reagerer med avsky på det moren skriver, ved å gjenta en av setningene i brevet. Hun syns moren er teit som ikke forstår at Jon savner henne og at det er ikke unormalt å gjøre slikt når man er hjerneskadet. Den natten drømmer Maria. Hun våkner opp og ”ser” forskjellige ting ligge på siden av sengen sin, ting fra barndommen.
”Da hun snudde seg, og på sprekken midt i senga lå en jente, hun hadde oransje pyse og hun klamret seg som en liten apekatt til faren, hun hadde store, sinte øyne”. Med dette tror jeg at Maria og moren kranglet mye når Maria var liten over det med Jon, at hun var for mye sammen med han. Hun finner trøst hos faren, hun forteller om moren og hvor dum hun syns hun er. De store sinte øynene presiserer jo bare end mer om hvor sint hun var på moren.
I slutten av novella våkner Maria opp på berghylla etter at hun og Jon har overnattet der. Maria setter seg opp og oppdager en måke.
”Den stuper og stiger i buer over vannet. Hun følger den med øynene. Stuper, stiger, stuper. Så løsner sola fra havet. Lyset faller der han lå”. Jeg tolket denne setningen slik; livet har sine gode og vonde stunder, opp og ned turer, men det vil jo helst gå bra. Det gode i livet vil vise vei tilslutt. Den siste delen av setningen ” lyset faller der han lå” kan ha to betydninger. Den ene er at Jon har ikke nødvendig hvis forsvunnet fra der han lå, men at han har blitt en ny person som er mer uavhengig av Maria. Hun har vært borte så lenge at han har begynt å klare seg på egen hånd. Den andre betydningen kan være at måken finner igjen reiret sitt. Når en måke stuper og stiger mot vannet er dette et tegn på at den er redd, nervøs, urolig for noe. Den er kanskje redd for og ikke å finne igjen reiret, men så lyser solen på det ” der han (måken) lå”. Måken kan igjen være en metafor for Jon. Jon har hatt sine opp og nedturer, som for eksempel da Maria flyttet inn til byen, men tilslutt virker det som det ender bra.
Maria virker som en bestemt person. Hun er glad i Jon og ingen kan stoppe henne for å være sammen med han. Hun har kanskje hatt en litt tung barndom ettersom at hun tok seg av Jon i store deler av den, men ellers ser det ikke ut som hun slitt.
I den siste delen av novella våkner Maria opp på berghylla og oppdager en måke som stiger og stuper ned mot vannoverflate hele tiden. Hun oppdager at sola kommer opp og lyser opp der måken hadde reir. Jeg tror dette symboliserer at livet har sine opp og nedturer, men det vil helst gå bra tilslutt, at livets lyse sider vil lede deg tilslutt.
Jeg synes novella var ganske spesiell og vanskelig å forstå. Når du hadde lest deg ferdig satt du igjen med en haug med spørsmål ettersom at den sluttet så brått. Man måtte sitte lenge og vri på nesten hver eneste setning for å se og den egentlig kunne ha en annen betydning. En veldig mystisk og dyp novelle. Ellers syns jeg at den var bra.
Kangaroos , Shopping and Didgeridoo
Finally in India
